![]() |
|
|
Hvordan overleve i demokratiet? 24.08.17 De borgerlige har regjert i snart fire år, og det er lenge siden Arbeiderpartiet og SV latterliggjorde «De Blå-Blåes» frislipp av Segway, proffboksing, avgifts-fjerning på båtmotorer, og opphevet andre lover med negativ nytteverdi.
Lovene begrenset ikke bare folks frihet, men ble kilde til latterliggjøring og furtne svertekampanjer. «Overformynderiet» ble nedlagt og Høyre/ FRP-samarbeidsregjeringen har senere vist ansvar og oppfyller de fleste av sine modige løfter gjennom åpen, langsiktig og demokratisk politikk. De står nå i store prosjekter som de bør få fullføre, men det er noen utfordringer.
Reformer er upopulære når de rammer store og små grupper, men vi kan ikke gjøre alle til lags. Kåre Willoch (H) sa en gang: «Vi er hverken revolusjonære eller reaksjonære, men vi er reformvillige». Kommunereformen var nødvendig for at større og tverrfaglige miljøer skal gi innbyggerne bedre kommunale tjenester. Jan Tore Sanner fikk smake pisken, selv om det var Stortingets enstemmige vedtak han drev fremover. Reformering av kommunene var overmoden, og kun de som er «stuck in the past» eller i opposisjon, eller begge deler, fornekter behovet for større og mer robuste kommuner. De lager støy, er reaksjonære og selger løfter om reversering som valgflesk. Offentlige oppgaver står også foran et skifte som tvinger seg frem, når befolkningens aldring utfordrer den norske velferdsmodellen. Det er private aktører og ny teknologi som kan redde oss når eldrebølgen for alvor kommer sigende inn i realpolitikken, men såkalt «konkurranseutsetting» skaper frykt hos noen. Frykt for hva? Kommunene beholder jo sitt ansvar for omsorgstjenestenes kvalitet, og kommunene har fortsatt rett og plikt til å utøve sin kontrollmyndighet når private gis tillit til å overta omsorgsoppgaver. Politikere utsettes for mistenkeliggjøring når de planlegger konkurranseutsetting av omsorgstjenester, men motivene til mange debattanter blir dog tydelige når frykten for jobben, lønnen og pensjonen får størst volum. Andre har åpenbart aversjon mot private aktører, fordi de gir konkurranse, eller kan bli lønnsomme og i verste fall gi utbytte, mens andre igjen har sære partipolitiske agendaer. Brukernes situasjon får sjelden den helsefaglige oppmerksomhet den fortjener. Noen kaller konkurranseutsetting for «privatisering" i en foraktelig tone og snakker i vulgære fraser om «kutt for de svakeste» og «bestemor på anbud». Hele debatten blir stående i limbo når den fremstilles som «de snilles kamp mot de slemme». Dette er et reelt demokratisk problem som det kreves politisk mot for å stå i. Arbeidslinja er en annen av stortingets tverrpolitiske målsettinger. Modellen skal stimulere til at de som har arbeidsevne, skal forsørge seg og sine i tilpasset grad, fremfor å bli varige trygdemottakere. Slike krav gjør at mange går i «offerrollen» når NAV strammer inn. Grelle eksempler publiseres i mediene der det kynisk spilles på frykt og politikerforakt. Sykelønnsordningen er allikevel det mest kontroversielle og fastlåste temaet som nesten ingen tør å ta i. Nordmenn er verdens mest privilegerte når det gjelder skjermet sykelønn, men dette blir også misbrukt. Sykefraværet er rekordhøyt, og ordningen er ikke bærekraftig. Å ta opp dette er som å banne i kjerka, men debatten vil tvinge seg frem. Med et åpent sinn og gjensidig respekt kan vi også få dette trollet ut i lyset for å redde noen bedrifter fra utflagging og konkurs, men det krever politisk mot. Ansvarlig politikk krever ofte at noen velgeres privilegier blir redusert, og det kan være et politisk selvmord. Vår borgerlige regjering har allikevel tatt ansvar for mange upopulære beslutninger, som for eksempel kommunereformen, krav om elevenes tilstedeværelse og heving av lærernes kompetanse - alt for å trygge vår fremtid. Disse grepene kunne ikke forrige regjering ha gjennomført. Ikke fordi det er dårlig politikk, men fordi det har en politisk kostnad som de ikke turte å utfordre. Jan P. Syse (H) sa i sin tid: «Selv en værhane har fast karakter - når det er vindstille». Slik kunne Stoltenberg-regjeringen(e) sitte stille i båten da oljeindustrien reddet dem fra de fleste politiske utfordringer. Makt er ikke noe man får, men noe man tar, og maktkåte populister gjør den politiske debatten ganske grisete for tiden, men jeg håper og tror at den store velgermassen avslører retorikken. Nåværende regjering har vist mot og integritet til å gjennomføre helt nødvendige tiltak, i et langsiktig perspektiv. Slik beredes grunnen for en bærekraftig fremtid for oss og kommende generasjoner. Fire år er dog for kort tid hvis de skal gjennomføre de nødvendige reformene og «det grønne skiftet» og samtidig ta igjen mye forsømt vedlikehold. Hans Nedberg Øvre Eiker Høyre (nestleder) « Tilbake |
![]() |
MENINGSMÅLING ![]()
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|