Og mest av alt så var jeg trygg på meg selv. Jeg er overhodet ingen ekspert på livet, langt der i fra, men jeg var allikevel trygg på meg selv og mine valg. Jeg trengte ikke lenger ringe mamma eller venninner for å få en bekreftelse på at valgene jeg tok var riktige. Jeg tok de bare. Satte spikeren i kista og var trygg. Trygg på at jeg visste hva som var best for meg. Ikke hva som var best for deg, men for meg.

Men da jeg gikk gravid med førstemann meldte jeg meg allikevel inn i alle mammagrupper jeg kunne finne. Dette var jo tross alt helt nytt for meg. Og selv om jeg har god erfaring med barn, ville dette bli noe helt annet. Jeg skulle få en liten kjærlighetsbylt jeg ville elske mer enn livet selv. Et bittelite menneske jeg ville ofret alt for. En liten kropp så sårbar og forsvarsløs. Et barn. Et barn jeg hadde det fulle ansvar for. Livet ville endre seg. Totalt.

Så jeg meldte meg inn i mammagrupper slik at jeg kunne få noen gode råd og tips av de som hadde gjort det før. Andre mammaer jeg håpet ville støtte, forstå, dele erfaringer og gjøre veien som førstegangsforelder litt enklere å gå.

Så feil kan man ta...
For i alle mammagrupper finnes også det kjente og mye omtalte mammapolitiet. De som ikke bare vifter med pekefingeren, men som dytter den så langt opp i ansiktet ditt at du kan kjenne lukta av parfymeløse babyoljer med lukt av lavendel. For det må du ha. Selvfølgelig skal babyen din ha parfymeløs babyolje som lukter lavendel. Hallo! Det visste du vel?!

Nei. Jeg visste ikke det. Jeg skjønner jo ikke engang hvordan noe som er parfymeløst kan lukte noe som helt. Men joda, det var det helt livsnødvendig at barnet mitt skulle ha. Kunne da for Guds skyld ikke finne på å kjøpe Natusan babyolje på Kiwi! Omsorgssvikt på det verste.

Mammapolitiet. De som vet ALT. De som vet akkurat hva barnet ditt må ha (og hva de ikke må ha). Alt fra amming, bæreseler, flaskevask, hvor, når og hvordan barnet skal sove, hvilken vogn du må ha, hvilken vogn du ikke skal ha, bleiemerker og rompekremer. «Herre Gud, samsover dere? Vet du ikke at da vil du aldri få barnet til å sove i egen seng!» Ja, stakkars deg hvis du samsover. Da vil du rett og slett være stuck med et barn i senga til de flytter ut. Ja, for det har nemlig mammapolitiet sagt. «Herre Gud, samsover dere ikke?! Vet du ikke at barnet trenger å føle varme og nærhet hvert eneste sekund av døgnet det første leveåret». Nei, samsover du ikke så stakkars barnet ditt. Det føler seg nemlig ikke trygg og elsket. For det vet mammapolitiet alt om.

Helt umulig å vinne
ALT skal pekes på. Fra sengekant, babynest, leker, suttekluter og smokker. Ja for du har vel kjøpt ergonomisk riktig smokk? Du vil vel ikke at barnet ditt skal få overbitt? Innmelding til barnevernet med en gang.

«Forovervendt barnevogn?!! Herre Gud, er du ikke glad i barnet ditt du?». Nei, for det kan du jo umulig være, du som ikke trenger å nistirre på barnet ditt en hver trilletur.

Mammapolitiet. De som kan alt og vet alt. De som har lest alle skrekkhistorier som finnes - med de aller verste utfall. De som har lest seg opp på alle barnesykdommer og med det blitt selvutnevnte leger. De som aldri blir trøtte, utålmodig, sinte eller fortvila. De som har fasiten på alle spørsmål og som bare MÅ fortelle deg hva du skal og hva du ikke skal gjøre. Ikke trenger du å ha spurt om råd en gang. Nei, da, her blir de kasta etter deg om du vil eller ei.

«Hallo!! Jeg prøver jo bare å hjelpe», sier de. Og gir deg enda dårligere samvittighet. Men det er ikke det dere gjør. Dere som sitter i den selvutvalgte mammapolitikommiteen. Det dere gjør er nemlig å trykke andre ned med den perfekte pekefingeren deres. Gjøre alle de usikre mammaene der ute enda mer utrygge på seg selv.

Dere hjelper ikke
Jeg fikk mitt første barn da jeg var 30 år. Og for det er jeg evig takknemlig. Ikke fordi jeg hadde reist, var ferdig med bylivet eller fordi jeg hadde fast inntekt. Nei, jeg er takknemlig fordi jeg hadde rukket å leve lenge nok til at jeg var trygg på meg selv.

Ikke fordi jeg er ekspert på livet. Eller det at jeg vet alt eller kan alt (for det gjør jeg overhodet ikke). Men fordi jeg er trygg nok til å ta egne valg med god samvittighet - både for meg og barna mine. Det er ikke sikkert det er de perfekte valgene eller de riktige for deg og dine barn. Men de er de riktige for meg og mine. For det er faktisk JEG som kjenner mine barn best. Ikke du, ikke naboen Tiril, bestemor Grethe eller tante Sofie. Men jeg.

Jeg meldte meg inn i mammagrupper fordi jeg håpet jeg kanskje kunne få noen gode råd og tips av de som hadde gjort det før. De med litt mer erfaring. Litt mer i ryggsekken.

Og dere finnes. Hadde det ikke også vært hjelpsomme, forståelsesfulle og empatiske kvinnfolk i disse utallige mammagruppene, hadde jeg jo heller aldri fortsatt å være medlem. Og det er både unge og litt eldre som gjerne deler gode tips. Mammaer som er trygge på seg selv og egne valg. Men som også forstår at hva som er riktig for de ikke nødvendigvis er riktig for andre.

Men så er det da noen. Noen selvutnevnte eksperter med doktorgrad i mammarollen. Noen som, med sin påtvungne veiledning, klarer å gjøre livet som mamma enda tøffere. For ja, det er faktisk tøft å være mamma noen ganger. Det er tidsklemmer, bekymringer, utmattelse, sinne, tårer og dårlig samvittighet.

Vel, kanskje ikke for deg da. Du som sitter timevis i sandkassa uten å kjede deg. Det er i hvert fall det du hevder, du salige lavendelfinger.

Du som gjør allerede usikre mammaer (ung eller eldre) enda mer utrygge. Gir de enda litt mer dårlig samvittighet. Enda litt flere bekymringer. Det er nemlig ikke noe hjelpsomt å få en lavendelstinkende pekefinger dyttet langt opp i ansiktet. Eller gjentatte ganger å bli fortalt hvor mange feil du gjør.

Ja, du. Hvorfor kjenner du det så voldsomt nødvendig å fortelle andre hva de skal og ikke skal? Hvorfor har du behov for å dømme?

Etter å ha vært medlem av utallige mammagrupper en stund har jeg nå funnet ut at det ikke er de erfarne som sitter med fasiten. Nei, flertallet i mammapolitiet er faktisk førstegangsmammaer. De som så vidt har rukket å skifte ei eneste bleie. Det er disse som er verst. Disse som har et enormt behov for å påpeke og bemerke alle dine feil og mangler. Disse ikke alle klarer bare å ignorere, overse eller børste vekk fra skuldrene. Fordi det ikke er alle mammaer der ute som er like trygge på seg selv.

Ja, disse lavendelluktende bedreviterne. Førstegangsmammaer på lik linje som mange andre. Hvorfor har de slikt et behov for å trykke andre ned i stedet for å løfte opp? Gjøre deg utrygg i stedet for å vise forståelse.

Kanskje det er fordi det nettopp er disse mammaene som er de mest utrygge og usikre av oss alle…


Anne Line Morrow
Lærer og tobarnsmor