Den norske mannsdagen er etter alt å dømme den første av sitt slag i verden. Den nasjonale mannsdagen ble etablert i 1988, da billedkunstneren Arne Bendik Sjur og psykologene Bjørn Skar Ødegaard og Bjørn Blumenthal kom sammen og oppnevnte seg selv til Mannskomiteen-88. Mannsdagen fulgte i kjølvannet av dette. At datoen 7. oktober ble valgt, var i utgangspunktet helt tilfeldig, opplyser Blumenthal.

Mannsdagen fikk en renessanse da en gruppe fedre valgte å bruke dagen til å kjempe for barnas rett til en oppvekst med god, jevn og nær kontakt til egen far.

Mannsdagen har i dag en helt åpenbar berettigelse, da det fremdeles i store deler av hele verden er en langt større aksept for, i ulike sammenheng, å ofre en mann enn å ofre en kvinne.

I Norge avspeiles dette tydelig i de av myndighetene skapte samfunnsmekanismene som regulerer formelle og strukturelle forhold i kjernefamilien. Mannen er i moderne tid den forelder som kategorisk blir tildelt det korteste strået i absolutt alt som har med barna å gjøre.

I mange, mange år har det praktisk talt kun vært kvinnen som kunne være trygg på å bibeholde et forhold til sine egne barn i tilfelle samlivsbrudd og familieoppløsning. Tross små kosmetiske justeringer av lovgivningen og regelverkets overflate, kan fremdeles en mor, praktisk talt uten unntak, være helt trygg på å kunne være så mye sammen med egne barn som hun ønsker, helt uavhengig om hun bor sammen med barnas far eller ei. 

Med menn forholder det seg helt annerledes. Mannens forhold til egne barn er i store trekk helt og aldeles avhengig av morens aksept for å kunne eksistere. Dette fører til at alt for mange barn i dag vokser opp uten et tilfredsstillende forhold til egen far.

I dag frykter norske barn mer enn både naturkatastrofer og atomkrig at foreldrene skal skille lag. Når sannsynligheten for familieoppløsning etter hvert blir større enn at familien holder sammen og myndighetene fortsetter å belønne den ene forelder (som regel mor) for å støte ut, bort og vekk den andre forelderen (som regel far) er det ikke uten grunn at barna er engstelige!

Neppe noe enkeltstående moment, forårsaker så mye ulykke og mistrivsel, som nettopp fraværet av far. Aldri før i nyere tid har så mange barn måtte vokse opp uten kontakt med egen far som etter at feminister sikret kvinnen full kontroll over barna og kjernefamilien gjennom de normgivende strukturelle føringene rundt barn og foreldre. Akkurat dette triste faktum anses av mange mannsaktivister i dag som det viktigste grunnlaget for å kjempe for menns rettigheter på selve Mannsdagen.

Men også i andre sammenheng ses det tydelig at mannen regnes som mindre verdt enn kvinnen og dermed lettere å ofre.

Når det kommer til det å forsvare landet, er det stort sett bare menn som sendes i døden. Selv om kvinnen utvilsomt har mye å bidra med, er det bare mannen som kalles inn for å forsvare landet mot uinviterte inntrengere.

Også i arbeidslivet ser vi denne tendensen og det er praktisk talt uten unntak mannen som omkommer mens han er på jobb.

Til og med i skolen, blir det stadig mer tydelig at forholdene blir lagt til rette for kvinnen, mens mannen i økende grad faller ut og mister interessen.

Når det kommer til selvmord, er statistikken ikke fullt så entydig, tross det at menn er sterkt overrepresenterte blant de som lykkes, mens kvinner kan være overrepresenterte blant de som ikke lykkes.

Vi ser også en helt åpenbar tendens til at menn lever kortere enn kvinner i dette landet, selv om der ikke er genetiske og biologiske forhold som kan forårsake en slik forskjell i levetid.

I både rettssystemet og i media ses det også tydelig at menn får en hardere dom enn kvinner og oppstår der en relasjonsartet tvist mellom en mann og en kvinne, vil ofte mannen bli tillagt mindre troverdighet enn kvinnen, hvilket i tur og orden fører til at fler menn enn kvinner i slike saker blir urettmessig tiltalt, satt i varetekt, dømt og straffet.

Når det gjelder ofre for ulykker og vold, er også menn sterkt overrepresenterte og langt flere menn enn kvinner dør som en følge av slike hendelser.

Hele likestillingsapparatet i Norge og apparatet som skal ivareta barnas og kjernefamiliens interesser er preget av en sterk overrepresentasjon av kvinner. Dette fører til en ubalansert familie- og likestillingspolitikk som først og fremst ser på de saker som kvinner enten lider under eller kan profittere på.

Hele den feministiske industrien mottar hundrevis av millioner av kroner i offentlig støtte hvert eneste år, mens midler som skal komme mannsproblematikk til gode neppe er synlige satt i forhold.

Sett i lyset av alle disse åpenlyse forhold, burde det være hevet over enhver tvil, at menn blir forsømt i dagens moderne samfunn. Likevel er det nesten uten unntak saker hvor kvinner føler seg forbigått eller krenket, som preger nyhetsbildet i riksdekkende media.

Hva kan årsaken være til dette?
En av årsakene kan være at offerrollen klær kvinnen bedre enn mannen. De færreste menn og kvinner opplever det som kledelig for menn å klage over sin livssituasjon. Det forventes nok i større grad at menn skal løse egne utfordringer mens kvinner lettere kan profittere på både det å samles i flokk og det å spille på rollen som offer for omstendigheter, hvor ikke så rent sjeldent at mannen ender opp som syndebukken.

En annen årsak kan være at makthavere trenger mange kvinner for å bringe frem mennesker som skal være fremtidens arbeidskraft, mens der trengs bare få menn for å befrukte kvinner således at arbeidskraft kan fremavles. Menn foretrekkes i det tyngste og farligste arbeid mens kvinner foretrekkes når reproduksjonen av mennesker skal ivaretas.

Likeledes spiller det en rolle at ikke ubetydelige midler blir investert på alle plan, via bl.a. massive offentlige overføringer, for å styrke og fremme kvinnens interesser. I hele likestillingsap