På den andre siden kom Høyre og FrP med grove beskyldninger om løftebrudd. Spesielt FrP går langt i disse beskyldningene, slik Kjetil Solvik-Olsens (FrP) opptreden fra både Stortingets talerstol og en rekke andre steder har vært eksempel på. Solvik-Olsen er tydeligvis opptatt av å få frem at FrP har stemt for renseprosjektet på Mongstad i Stortinget.

Samtidig vet vi at FrP har fremmet en rekke forslag om gasskraft uten rensing. Det er lett å bli forvirret av den slags dobbelspill. Og jeg sitter igjen med flere spørsmål: Mener Solvik-Olsen en FrP-regjering ville gått i gang med prosjektet på Mongstad? Har FrP endelig godtatt at det finnes menneskeskapte klimaendringer? Og hvis ikke: Hvorfor bruke milliarder av kroner for å bekjempe et problem man ikke mener eksisterer?

Det er synd for norsk politikk at vi ovenfor vår tids kanskje største utfordring blir vitne til et overspent politisk spill. At FrP ikke er bekymret for selve prosjektet forbauser ingen. Partiet er ikke bekymret for klimaendringene.

Det har Siv Jensen slått fast ved gjentatte anledninger, også i år. Partiets leder sår tvil ved klimaforskerne. Hun fnyser av viktigheten av å gjennomføre kutt i Norge. Og i en av tidenes varmeste år globalt presterer hun å snakke om at klimaendringer alltid har funnet sted. Hvis vi går til andre representanter fra FrP blir svaret ennå mer ekstremt.

Partiets førstekandidat fra Hordaland, Arne Sortvik skrev for eksempel på bt.no i august i fjor at «verden blir kaldere ikke varmere og havoverflaten stiger ikke! FrP advarer mot overilt klimapolitikk(…)». På den ene siden har du altså en partiledelse av klimafornektere. På den andre siden en miljøtalsmann i Solvik-Olsen som vil fremstå som ansvarlig. Det er en så stor politisk spagat at argumentene revner. Det gjør også at vi får en dårlig debatt her på Stortinget.

Hva Høyre er opptatt av varierer med dagsformen. En dag holder de klimafanen høyt. Når regjeringen ønsket en ambisiøs kvotelov er de mot. Landsmøtet nylig viste også at Høyre er på vei bort fra tradisjonelle naturverdier, og i praksis vil oppheve strandsoneloven. Vi kan bare spekulere i årsakene til dobbeltspillet. Men det forundrer meg at KrF og Venstre hiver seg på bølgen. KrF og Venstre burde heller bekymre seg over hvordan deres mulige samarbeidspartnere i Høyre innretter seg i energi og miljøpolitikken.

For å gjøre det helt klart: Vi forsetter rensningen på Mongstad. Trinn en går som planlagt. Det er et teknologisenter for testing av ulike teknologier for CO2 -rensing. Senteret er verdens største. Vi bruker milliarder av kroner på å bygge det. Det er fordi vi tar klimakrisen på alvor. Norge er en av verdens rikeste land, og en stor del av rikdommen skyldes inntektene fra petroleum. Derfor er det riktig at vi satser store penger på klimaarbeid.

Så til trinn to. Det handler om at vi skal ha fullskala rensning av gasskraftverket på Mongstad. Også trinn to er først og fremst viktig som et teknologiprosjekt. Hvis det alene dreide seg om å spare CO2, finnes det billigere måter å gjøre det på.

Men de fire tusen største utslipperne i verden (såkalte punktutslipp) står for over 40% av utslippene. Mongstad handler om å finne en løsning på dette. Men da må vi få til et bra prosjekt. Jeg er glad for at Gassnova, det statlige selskapet for karbonfangst, er tydelig på hva som er god teknisk-industriell fremdrift. Arbeidet byr på utfordringer.

Mongstad bruker like mye strøm som alle husstandene i Oslo. Det er Europa nest største oljehavn. Det er både gasskraftverk og raffineri der. Derfor er det også bra at vi gjør det her. For karbonfangst må nettopp kunne installeres på store anlegg som allerede er i drift.

Egentlig er den viktigste nyheten fra Mongstad denne våren at vi har inngått samarbeidsavtale med selskapet Sasol om teknologiutviklingen. Sasol er et stort energiselskap. De driver for eksempel ett enkeltanlegg som slipper ut 60 millioner tonn CO2 i året. Det tilsvarer Norges samlede utslipp, fra et punktutslipp ved Pretoria i Sør-Afrika. Hvis arbeidet på Mongstad kan bidra til å rense det, vil det være vel verdt innsatsen. 

Når en kunnskapsbasert, industrielt begrunnet utsettelse blir fremstilt enten som løgn, eller katastrofe for klimaarbeidet, er de på tide å rope varsko. Som vi husker fra fortellingen sluttet folk å tro på gutten som ropte ulv, ulv. Det er litt for mange som ropet ulv, ulv i klimadebatten. For den virkelige ulven er klimakrisen. Den blir ikke løst av politisk spill.


Eirin Sund
Energi og miljøpolitiske talskvinne i Arbeiderpartiet.